søndag 12. august 2012

vås

Når sant skal seiast har eg hatt ei elendig veke. Det skjer noko rart med meg kvar gong det nærmar seg avreise til Oslo, men denne gongen er det ekstra ille. Som om kvart minste snev av sjølvtillit har gøymt seg i hjørnet under sofaen der eg ikkje når fram. Og når eg ikkje har trua på meg sjølv og mine eigne evner, då blir eg fæl. 

For det første klarer eg ikkje å bestemme meg for noko som helst. Skal eg ta eksamen i morgon, eller spare den til våren? Skal vi kjøpe vaskemaskin, eller vente til vi flyttar? Skal vi kjøpe ei skikkeleg til seks tusen, eller ei billig som vi må forvente å erstatte om få år? For det andre blir eg giddalaus. Eg har sett ein heil sesong av "How I Met Your Mother" og 32 episodar av "My name is Earl" i staden for å fylle dagane med ting eg likar, som bærplukking, fisketurar, bading og venskap. Det einaste eg kan skryte av er ein haug keisamt husarbeid og ein halvstrikka sokk. Og for det tredje blir eg nærtakande. Eg blir på eit vis botnlaust fornærma dersom Thomas ikkje ser (og roser meg for) at eg har støvsugd heile leilegheita og vaska klede og rydda på kjøkenet og skifta sengetøy. 

Slik vil eg jo ikkje vere. Ingen vil vel vere ei sur gammal kjerring som berre ser det negative i kvar ein situasjon. Det veit eg, og dermed gjer "fælskapen" min meg endå meir nedtrykt. Då vil eg ikkje plage andre med mitt nærvær, mine plager eller sorger. Eg synest ikkje sjølv at eg har verdi nok til at nokon skal behøve å bry seg. Samtidig vil eg gjerne bli sett og spurt og invitert med på ting. Eg klarer berre ikkje å ta initiativ på eiga hand. 

Heldigvis snur det alltid før eller seinare. Denne gongen trur eg det snudde i går. 

Mormor, Kristian (bror), Thomas, Meg, mamma, Torjus (bror), pappa, Oda (syster), Steffen (bror), Magdalen (Steffen si utkåra). 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

alt er mogleg. det umoglege tek berre litt lenger tid.