motbakke

Seksten jordbærplantespirar står små og skjøre i mamma sine tekanner. Snart skal dei få stå i vindaugskarmen og vekse seg sterke med bær i fleng.

Dekka av eit gulskimrandre støvlag og med gule augerusk etter veggpussing har eg slått meg ned i sofaen. Ein herleg sjømatmiddag  ligg tungt i magen og skal straks få selskap av sjokoladepudding med vaniljesaus.

Eg er i motbakke, og det går oppover. Sakte og usikkert, steg for steg.