lørdag 2. april 2011

tilbake

Eg er heime.

Doble posar under augene etter den tyngste natta på lenge. Når ein er sliten og trøytt og ting går gale kan ein ha det vondare enn ein trudde var mogleg. Tårene kan renne konstant sjølv om ein sit på bussen og folk kan sjå ein og ein helst ikkje vil grine i det heile. Ein blir lei seg fordi ting går gale, og enda fleire ting går gale fordi ein er lei seg og stressa og angsten er der. På  bussen kjem tankane om kva ein eigentleg er på veg heim til: stress, mas, rot og mykje einsemd. 

Heldigvis kan ein få kos når det blir morgon, og ein kan sjå framgangen til vakre jordbærspirar i vindaugskarmen. Ein kan jobbe vidare med eit soverom som skal bli så fint, så fint, og ete dei siste Parismakronane medan ein ordnar bileta frå ei fin reise. 




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

alt er mogleg. det umoglege tek berre litt lenger tid.