søndag 3. april 2011

paris - dag ein

Etter ein enkel frukost på hotellet gjekk eg ut og spaserte nedover gata til eg fann ei fin trapp eg kunne gå opp.
Rett oppi svingen var der fine gater med vakre hus og det var vår.
Brått sto eg framfor Sacre Cœur som var kvit og kjempevakker med blå himmel på toppen.
I parken nedanfor hadde ein katt vandra i våt betong.
Og medan eg las i boka mi høyrde eg kattungar som mjaua i buskene rundt meg medan mødrene og fedrene luska rundt og ville ha mat. 
Vidare fann eg den fargerikaste restauranten.
Og nokon hadde laga hage framfor vindauga sine.
Eg fann Moulin Rouge men gjekk ikkje på show, for det var kjærestete sa Thomas.
Etter ei lang stund var eg tilbake på hotellet som hadde målte veggar.

Der åt eg lunsj på rommet medan eg spelte Professor Layton and the Diabolical Box.
Salat på boks er kanskje ikkje sånt som ein skal ete når ein først er i Paris og kan gjere akkurat det ein vil, men eg greidde ikkje å setje meg på ein einaste restaurant eller kafe åleine i løpet av heile turen. 

Etterpå gjekk eg ut att og fann ein park. 
Der tok eg jammen bilete av meg òg. 
Og eg besøkte ein pastellfarga butikk med pastellfarga godteri der eg fekk smaksprøve på ein kjempegod appelsinsak. Men eg kjøpte ingenting, for eg hadde langt å gå.
Så var eg framfor Louvre og såg Eiffeltårnet langt vekke. 
Og eg gjekk vidare over elva og såg på alle bodene som var der medan eg unnskulda at eg ikkje ville kjøpe noko heilt til eg måtte stoppe og ta bilete av meridianplaketten som eg tilfeldigvis såg.
Då visste eg kva retning eg gjekk i utan å sjå på kartet, og eg kom fram til Notre Dame og tenkte på Ringaren.
Og der var tulipanar og andre vakre vekstar.
Medan eg gjekk heimover vart det kveld og regn i lufta, og eg skulle finne godtebutikken igjen men den hadde visst gøymt seg. Då vart det heller avocado på senga og litt kvit sjokolade med kokos. Og det var godt, det òg. 

Den kvelden var eg utruleg glad for at eg hadde reist så langt åleine og at det var så fint, samtidig som eg følte det som eit stort nederlag at eg ikkje åt mat ute, og eg følte meg kjempeeinsam og litt oversett.

Gravplassen i Montmartre er forresten den finaste eg har sett. Der sit gamle folk med beina i kryss på ein benk og pratar om livet og døden og er glade for at dei har kvarandre. Og eg kan stå på ei bru og ta bilete av dei.

(Alle bileta her blir større viss du klikkar på dei. Det må du prøve.)

1 kommentar:

alt er mogleg. det umoglege tek berre litt lenger tid.