tirsdag 15. mars 2011

kvifor eg likar meg

Ei lita ego-liste må til på ein dag der verken kropp eller sinn vil samarbeide. Og det er jo bra å tenkje over kva ein har å setje pris på ein gong iblant. Det vil eg oppfordre alle til å gjere! I dag startar ei veke som eg er førebudd på å kjempe meg gjennom. Eg skal møte den med oppbretta ermar og knytte nevar. Viss angsten skal ta meg, så skal han få jobbe hardt for det. 

Eg skal snart reise til Paris heilt åleine, på eige initiativ, og utan å eigentleg vite kva eg skal der. Eg skal improvisere, og det er tøft.

Eg er flink til å vere impulsiv.

Eg har raudt hår for tida. Raudt hår gjer meg glad, og eg skal nok ha det slik ei stund til. 

Eg er ofte livande redd før eg skal gjere noko viktig, men trass i angstanfall og kvalme gjer eg alltid mitt beste. Og når eg gjer mitt beste pleier det å gå skikkeleg kjempebra (slik som på munnleg kjemieksamen i tredje klasse), eller det kunne i alle fall alltid gått hundre gongar verre viss eg ikkje hadde prøvd. 

Eg har ein kropp som fungerer heilt supert (med berre nokre få små unntak), og som ser innmari bra ut og er god å ta på. 

Eg behandlar pengane mine fornuftig, og blir ikkje opphengt i materielle ting på ein "må ha"-måte.

Eg er kreativ, sjølv om alt ikkje alltid går etter planen.

Eg er ikkje kresen på mat.

Eg er glad i å lære nye ting, nesten uansett kva det handlar om.

Eg stiller opp for dei eg er glad i, så godt som eg berre kan.

No skal eg setje meg mål for dei næraste dagane, og kanskje ventar ein klem på meg seinare i kveld. Det er jo lov å håpe.





2 kommentarer:

  1. Å så spennende! AKKURAT sånne ting vil jeg også gjøre, og det kommer jeg til å gjøre (så fort jeg har penger til det). Det er i slike påfunn jeg føler meg fri. Bare meg selv, ingen andre å tenke på osv.. Sånn som i høst for eksempel, da jeg igrunn var skikkelig nede, så tok jeg bare toget til Oslo uten å sifra til en eneste person, vandra rundt og var aleine uten folk som visste hvem jeg var, eller som hadde sett meg før. Så ble jeg lei, og tok toget hjem igjen. Fikk selvfølgelig et helvete med kjeft og fikk IKKE lov å si det til noen, men jeg kommer ikke til å stoppe med å "stikke av" i blant.. Skal jeg så langt som til Paris skal selvfølgelig mamma og pappa få vite det, haha.

    Klem Iris

    SvarSlett
  2. Wææ, billig!! Men jeg tør ikke reise med noen, haha:D That's the weird thing..

    SvarSlett

alt er mogleg. det umoglege tek berre litt lenger tid.