onsdag 23. november 2011

når ting ikkje blir som ein tenkte

I tillegg til pensumlesing hadde eg som mål for restitusjonsperioden min å strikke mitt første par strømper på bestilling. Maria ønskte seg strømper og vottar med ugle på, så eg tok utfordringa. 

Eg har aldri før strikka noko som andre skal betale for, så det var eigentleg litt skummelt i seg sjølv. Dessutan måtte eg prøve meg litt fram med oppskrifta, og enda med å gjere dette heilt på min eigen måte. Første eksemplar vart ferdig den andre dagen eg var heime, og resultatet vart slett ikkje verst. Difor har eg rett og slett berre sett fram til å bli frisk nok til å strikke den andre. Som tenkt, så gjort: i går fullførte eg den òg, og planlegginga av broderi vart igongsett. 

Alt vel så langt, tenkte eg. Sidan mamma kom på besøk ein tur med sine nesten-Maria-like leggar fekk ho prøve dei på. Det var då vi såg det: eg har strikka altfor slakt på nr 2! Eller altfor stramt på den første, det går litt for det same. 

Nybegynnarfeil, eg veit det. 

Uansett skal eg prøve å redde stumpane i kveld. Dampe litt, strekke litt, sjå kva som skjer. Og blir det ikke bra, så maler vi det en gang til. Eller strikkar, blir det jo. Ikkje verd å misse motet for. 

Eg har kanskje kræsja litt dei siste dagane. Nedfor og fæl. Det går over.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

alt er mogleg. det umoglege tek berre litt lenger tid.